Bokanmeldelse av Stillhet som livskunst - Psykologi og praksis av Olga V. Lehmann

nyhet

10. nov.

Tekst og bilde anonym
Publiseringsdato 10.11.2026

Katarsis fikk nylig tilsendt Stillhet som livskunst fra forlaget Flux, og vi har valgt å publisere en anmeldelse av denne boken. Anmeldelsen gir kun uttrykk for skribentens holdninger, og Katarsis har ikke mottatt økonomisk kompensasjon for arbeidet. Forfatteren, Olga V. Lehmann, er en psykolog med variert faglig bakgrunn (Flux.no, u.å.).. Lehmann engasjerer seg i stillhet som tema, med både kliniske eksempler fra terapirommet, og historier fra hverdagen.

Har du noen gang tenkt over hvor mye du bruker stillhet som verktøy i hverdagen din? Eller snarere, hvor mye du lar være å bruke stillhet? Hvor mange ganger du har latt noe forbli usagt, eller latt tankene drukne i et endeløst hav av fortidens slør, i mangel på ordene som kan beskrive hva du kjenner på i øyeblikket.

På en måte betraktet jeg stillhet som to ytterpunkter før jeg satte i gang med denne boken. På den ene siden har vi den altoppslukende stillheten, den du aller helst søker i nærvær av trygge personer, og som gir deg rom til å senke skuldrene. Paradoksalt nok trenger den ikke å være ensbetydende med fravær av lyd; det kan også bety at rommet er fylt av musikk, latter og samtaler om hverandre. Det handler om tryggheten i å vite at en kan sette seg selv på “pause” i øyeblikket. På det andre ytterpunktet så jeg for meg det ubehagelige, den type stillhet som tvinges på rommet. Samtalene som tok slutt for raskt, musikken som begynte å hakke.

Stillhet som livskunst har vært en svært vanskelig bok å lese på mange måter. Jeg har aldri før opplevd å være så bevisst på hvor lite plass stillheten tok i de stundene hvor jeg satte meg ned med boken og lot blikket gli nedover sidene. Samtidig var det betryggende å bli forsikret om at stillhet ikke handler om perfeksjon, snarere tvert i mot, og det er ikke om å gjøre å praktisere meditasjon med perfekt lengde hver gang en setter seg ned. Et slags ubehag som egentlig gir grobunn for et enda større velbehag, med andre ord.

Lehmann presenterer øvelser leseren kan gjennomføre selv gjennom hele boken, samtidig som hun danser mellom kliniske historier, egne og andres minner.. Denne vekslingen mellom praktiske øvelser og personlige historier oppleves som selve kjernen i forhold til temaet stillhet; den blir ikke til uten alle menneskemøtene, samtidig som du selv kan danne definisjoner av stillhet for deg. Alle konklusjonene Lehmann trekker, bunner i det grunnleggende behovet for menneskelig kontakt. Alt fra opplevelsen av å flytte til og arbeide i et nytt land, og hvilke kulturkonflikter en kan oppleve, til dating-historier som har satt spor hos både pasienter og i Lehmanns eget liv.

Det er lett å avfeie stillhetstrenden som enda en bevegelse man ikke vil hoppe på. Likevel appellerer Lehmann til oss med å legge frem stillheten på en folkelig, tilgjengelig måte. Den skal ikke betraktes som noe uoppnåelig, men heller som et mulig ledd i dagliglivet. Det er ikke bare de med endeløs konsentrasjonsevne og motivasjon som kan oppnå stillheten; du og jeg kan like gjerne sette oss ned og ta våre tak. Stillheten er for alle, enten du skulle verdsette den som stimulifattige, lange timer, eller som en desibelkonkurranse på en lørdags kveld.

Dette er en bok for deg med forutinntatte holdninger og fastlåste meninger om stillhet, og ikke minst for deg som synes stillhet er en umulig bit av ditt kliniske blikk. Jeg heier på å delta i den til tider ubehagelige stillheten som omfavner oss alle, og at vi tar vare på alle øyeblikkene hvor stillheten satte et avtrykk på minnet. I terapirommet, på stevnemøtet, eller hvilken som helst gruppekontekst. Stillhet som livskunst kan berike livene våre mer enn vi tror.