Om høstfargene: en tankestrøm til den det måtte hjelpe

sublimert

27. okt.

Tekst og foto Mina Amalie Kirkeby
Publiseringsdato 27.10.2026

Vi befinner oss i slutten av oktober, i årets siste kvartal. På trærne henger det gylne, oransje, og røde blader, som mer og mindre stille slipper taket i sin trygge grein. De vender seg i luftstrømmene, kjærtegner opplyste vinduer, og sveiper over brosteinsbelagte gater; så vidt borti bakken før de raser opp og av gårde igjen. Noen av dem legger seg også til ro, slik som de jeg ser på vanndammene langs veien der jeg går. Det er nesten så en kan få lyst til å tenke at de speiler seg. Som om de er klare over sin egen skjønnhet og vil lyse opp dagen sin ved å få et glimt. Lyse opp denne kalde dagen som kom litt brått på. Det begynner nemlig å gå mot vinter. Ja, vinter. Jeg vet det kanskje høres fjernt ut for de av oss som fortsatt tenker at studiestart var forrige uke, at sommerferien bare er en liten scroll i kamerarullen unna, og at vanntemperaturen sikkert er deilig enda. Jeg skal her og nå bekrefte at dette ikke er tilfelle. Winter is coming. Og for noen er det helt greit. Enda mer enn greit: Klæbo venter sikkert i spenning (legg merke til ordspillet på ski-terminologien!). Selv har jeg bursdag i januar og gleder meg til den. Andre folk der igjen synes rett og slett at lukten av klementiner og smaken av varm sjokolade burde være en helårs-ting. For oss er det alt i alt helt greit å bo i Norge, hvor sola kan være borte halve året, temperaturene kan være uforskammet lave, uforskammet lenge, og landskapet markant dødt mens det hele pågår. Likevel står våren der som lyset i enden av tunnelen, om så et litt slapt og upålitelig lys.

For andre derimot, er bare den reduksjonen av lys som begynner å merkes nå, nok til at bladene som røskes av trærne ser mest grå ut. Trygve Skaug skriver på side 20 i diktsamlingen sin Følg med nå:

«For mange
er det lys i enden av tunneler
du
er en av de få som må grave dine egne tunneler
du ser aldri lysglimen
før du plutselig er gjennom fjellet
helt for egen maskin»

Depresjonssymptomer som nedstemthet, søvnproblemer, tap av interesse, og konsentrasjonsvansker kommer nemlig atter igjen på banen for noen folk, og for dem som oppfyller kriteriene tre eller flere år på rad, på samme tid, blir diagnosen sesongavhengig affektiv lidelse noen ganger satt (NHI, 2022). Eller vinterdepresjon, som vi gjerne kaller det på folkemunne. En sesongavhengig affektiv lidelse må dog ikke inntreffe på vinteren, men kaldere klima og i særdeleshet mørkere dager, har stor innvirkning på selve biologien vår. Gjerne kan likevel «bare» en tid på året være utløsende for noen spesifikke minner og erfaringer som ellers ikke dukker opp. Derfor kan man like gjerne være rammet av sommerdepresjon som vinterdepresjon. Jeg kjenner noen som opplevde det. Hver sommer var preget av en enorm følelse av ensomhet basert på tidligere erfaringer, og opptakten til ferien var langt fra det gledeshylet som resten av samfunnet brøt ut i. Om mulig ble ensomhetsfølelsen mer forsterket av denne separasjonen fra røkla.

Vi vet at både kognitiv-atferdsterapi og medisinering er blant tiltakene som generelt kan lette depresjonssymptomer, og dette krever naturligvis innblanding av den profesjonelle typen. Samtidig må man aldri glemme individets innsats i sin egen bedring. Å oppsøke hjelp krever en mobilisering av egne ressurser. Å bli i hjelpen kan være en lettelse, men også en skikkelig utfordring, og å ha tro på at bedringen vil vare, eller heller tåle at den er midlertidig, er vel kanskje en av de største styrkedemonstrasjonene i dette henseende. Tross en blå, grå, eller sort tilværelse, så demonstrerer det en eksemplarisk bruk av prismer.

Nei, samlet sett kan man kanskje ikke grave seg ut av fjellet helt for egen maskin, slik Skaug skriver, men det skal vi da heller ikke trenge. Vi er mer enn fem millioner folk fordelt utover landet. Noen bør og skal øse av sin livsvisdom, ta deg med til noen som vet hva du går gjennom, og/eller sitte stille med deg mens du ser på at bladene slipper tak og virvler vilt av gårde. Jeg vet ikke om dette er fasiten, og jeg sier ikke at det er hele løsningen, men jeg håper at den det måtte gjelde, i dette vinterhalvåret, finner at de i et lite minutt eller to kan falle til ro på vannspeilet og kjenne en glede ved å anerkjenne de fargene de faktisk er i stand til å skape.