Røde kinn og skjelvne hender - en kommentar fra redaktøren

Tekst Ananda Vick Bickhardt
Publiseringsdato 06.10.2026

Foto Ananda Vick Bickhardt
Utenfor Katarsis sitt kontor.

Kjenner du følelsen av å hive en tanke ut i et rom, og se den bli levende uten å måtte gjøre noe? Når den blir gitt fra en person til en annen, som en gave pakket inn i forskjellig papir hver gang. Alltid litt annerledes, alltid i endring. En stafettpinne med fingeravtrykkene av alle som kom før deg. Noen ganger er det slik det føles å være del av en redaksjon som Katarsis.

Første gang jeg kom på et redaksjonsmøte hadde jeg ingen anelse hva jeg gikk til. Andre året på bacheloren i psykologi, og et ønske om å kunne skrive igjen. Jeg visste ikke hva det kunne bli. Med årene har det blitt tydeligere hva Katarsis gir oss: et fellesskap. Da jeg startet, skammet jeg meg litt over å være nervøs. Jeg tenkte så mye på ordvalget mitt, at jeg glemte hva jeg egentlig ville si. Nå har jeg sluttet å skamme meg. Tre år etter mitt første møte ser jeg på skjelvne hender og halv-setninger som ikke alltid henger sammen, som et tegn på at vi bryr oss om det vi snakker om.

Katarsis er en plass der ideer blir født, vokser opp, og får egne barn foran våre øyne. Et fellesskap som setter pris på kommaer, der andre ville brukt punktum. En gruppe som sier "ja, og" eller "ja, men". Noen ganger er det å sitte der som å gi en liten gnist, og få en hel skogbrann tilbake. Okei, det blir kanskje litt dramatisk. Men det er et fellesskap der det er greit å bli rød i kinnene og snuble over ord. Da jeg startet i Katarsis prøvde jeg å se på folk når jeg snakket, derfor klarte jeg aldri å si mer enn et par setninger. I dag har jeg sluttet med det. Når jeg tenker ser jeg i taket, og plutselig er stolen jeg sitter i en scene.

Lite slår følelsen av å starte en samtale rundt et bord, for så å kunne se hvordan noen stille tar fram en penn og skriver ned det noen andre har sagt. Å se noen bli inspirert, og å se hva det gjør med personen som snakker. Det er kanskje ikke magi, men det er ikke så langt unna. Jeg visste lenge ikke hva jeg skulle si når nye interesserte psykfakere spurte meg om man måtte være god i å skrive for å bli med. Svaret var alltid “nei”, men lenge manglet det en god forklaring. I dag mener jeg at Katarsis ikke handler om det vi produserer. Som ansvarlig redaktør er jeg alltid stolt når jeg kan fortelle om en ny sak vi har publisert. Når jeg kan fortelle om noe nytt jeg har lært, og kan si at jeg leste om det på nettsiden vår. Men det er ikke produktet som står i fokus. Katarsis handler om felleskapet vi har skapt, om møtene vi har, og samtalene som inspirerer det vi lager. Kvaliteten kommer som del av prosessen. En prosess vi alle bryr oss nok om for å komme på et møte selv om vi har høy puls og usikkerhet en plass inni oss.

Dette er ikke bare en oppfordring til å bli med i Katarsis. Det er en oppfordring til å lete etter din gruppe. Dine folk som former deg med ordene sine. Og som lar seg forme tilbake. Til å finne din nisje. Og om den ikke finnes enda, er det kanskje på tide å lage den.