Tekst Sebastian Amundsen
Publiseringsdato 13.10.2026
Illustrasjon Ellayn T. Anderson
For ikke så lenge siden kom jeg over en død fugl i veien. Som alltid når jeg kommer over levningene av en fugl, tok det noen sekunder før jeg forstod hva det var.
Etter det jeg antar må ha vært et ublidt møte med støtfangeren på en bil, forhjulet på en el-sparkesykkel eller for den saks skyld bakken, i det den falt ut av himmelen, hadde den mistet all sin likhet med fugler, og fortonet seg nå mest som noe halvoriginalt hodepryd noen hadde kasta fra seg på vei hjem fra nasch. Der hadde den så blitt liggende i vær, vind og dyp indignasjon over den uhøytidelige måten den var blitt kvittet seg av med, helt til alt som var igjen av noen større betydning, var ett eneste svart øye.
Og jeg vet ikke om jeg vet nøyaktig hva, men det er noe med det.
Fugler, når de er i live, har liksom en så streng, fysisk integritet: en nærmest kategorisk silhuett mot bakgrunnen, der de står på gesimsen og gransker gatene, med vingene pent foldet langs kroppen og fjærene møysommelig arrangert, velstelte og forordnede.
Men så, når de dør, kollapser dette helt. All integritet forsvinner, og så blir det som i live var et så stramt og ryddig åsyn til en formløs haug av brukne vinger, nebb og bein i alle kanter, fullstendig blottet for den gjennomførte stilen de så uanstrengt gestalter til det daglige.
Og er det det?
Jeg vet at CNN har laget en siste sending som kun skal sendes hvis og når verden går under. I den sprakende, kornete videoen fra 1980 står et militærorkester utenfor CNNs hovedkvarter i Atlanta og spiller en sørgmodig melodi, mens skarptrommene understreker alvoret i situasjonen med en mineralsk, murrende takt. Når musikken stopper, går bildet over i svart. Og så skal det etter alt å dømme være over.
Om videoen noen gang vil nå skjermene, får vel bare vise seg. Kvaliteten har nok tapt seg noe, så kanskje vil den på det tidspunktet verden endelig går under være erstattet av en KI-generert en i stedet. Jeg er usikker på om det vil gjøre den samme susen, men kanskje er det heller ikke av noen større betydning, på akkurat det tidspunktet.
Eller er det akkurat da det er viktig, kanskje?
Men døde fugler er også en del av livet, og så lenge det ennå finnes uaktsomme fugler og nådeløse bilister i verden så vil det uvilkårlig ligge de formløse levningene av dem i veien, fra tid til annen. Livet fortsetter og så videre. For min del ser jeg ikke så mye annet fornuftig å gjøre enn å fortsette dit jeg skal, lytte til fuglesangen fra trærne og håpe vi kan beholde formen, i hvert fall litt til. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Om det er rørende, foruroligende eller begge deler – eller om det i det hele tatt er så vesentlig, når det kommer til stykket.
Nei, for jeg har vel aldri egentlig forstått noe vesentlig, jeg bare rammes av det, av og til.