Vi handler ikke sammen lenger

Tekst Simon Røsdal
Publiseringsdato 18.11.2026

 

Illustrasjon Synne M. Kjerstad

 

Jeg hører stadig om den såkalte moderne psykiske helsekrisen. Ekspertene står praktisk talt i kø for å forklare syndebukken: teknologi, sosiale medier, urbanisering, individualisme eller stadig høyere krav. Deler av sannheten finnes nok i alt dette. Likevel var det en tilfeldig kommentar jeg overhørte for en stund siden som har blitt værende hos meg ‘’vi handler ikke sammen lenger’’. Jeg husker ikke hvem som sa det, men ironisk nok oppsummerer den setningen - uten intensjon - problemet bedre enn det mange eksperter gjør.

Det ligger noe vakkert i å gjøre kjedelige og trivielle ting sammen. Ikke bare i de nøye planlagte selskapene eller de høytidelige anledningene, men i alt som ligger mellom. Å handle mat, gi noen skyss, hente en pakke, gå en tur uten mål og mening eller bare å sitte i samme rom å gjøre hver sin greie. Arrangementer og sosiale begivenheter kommer dessuten ofte med forventninger om roller og prestasjoner. Er jeg den morsomme på festen, den profesjonelle kollegaen, den interessante studenten eller den vellykkede venninnen? Det kan kreve en slags fremføring. Hverdagen gjør ikke det. Det er fort gjort å overse verdien av dette nettopp fordi de virker så hverdagslige.

I dag gjør stadig flere hverdagslige gjøremål alene. Vi trener alene, ukehandler alene, går på ‘’mental health walks’’ alene, pendler alene og kjeder oss alene. Det er ikke akkurat overaskende, det er tross alt mer effektivt. Ingen koordinasjon, ingen kompromisser, ingen venting på andre. Mindre friksjon, mer komfort. Problemet er at disse valgene sjelden tas en gang. De tas om og om igjen, helt til man plutselig oppdager at man ikke har snakket med et annet menneske på flere dager.

Når man kjeder seg sammen, deler venting, småærender og taushet, minnes sjelen på at man er en del av et større fellesskap. De sterkeste båndene dannes gjennom hundrevis av små øyeblikk som hver for seg virker ubetydelige, men sammenlagt minner oss på at livet ikke er noe vi lever parallelt. Det er noe vi deler.

KI har blitt brukt som et hjelpemiddel til grammatisk korrektur.

Neste
Neste

Bokanmeldelse av Stillhet som livskunst - Psykologi og praksis av Olga V. Lehmann